Sula Kapell
I katolsk tid tilhørte alle egg- og dunvær St.Olavs jordegods. Værene hadde større bosetning enn øyene næmere fastlandet, og den første kirka på Sula antas å skrive seg fra det 12. århundre, til tross for at den første gang nevnes i Reformatsen av 1589. Sula kapell er uansett Frøyas eldste kirkested. I 1755 ble kirka flyttet til Sletta på Frøya, hvor den sto helt frem til 1880.
Vi kan gå ut fra at den gamle Sula-kirken var en stavkirke av den enkleste typen, noe tilsvarende Haltdalen stavkirke (som nå står på Trøndelag folkemuseum). Et reparasjonsregnskap fra 1702 kan tyde på at Sula-kirken var 9,5 meter lang og knapt 4 meter bred.
Kirka som ble flyttet rundt 1754 ser ut til, fra et foto tatt før rivningen i 1880, å ha vært en rektangulær langkirke av tømmer med utvendig stående panel. Kirken hadde da våpenhus i vest og et mindre, nær kvadratisk kor i øst. I 1864 var det blitt bygd til et lite sakristi øst for koret.
Av stiftsskriverens regnskap for 1702 framgår det at kirka som ble flyttet gjennomgikk en omfattende reparasjon i 1702, blant annet ble det skiftet ut fire par vinduer, taksperrer, sviller, golvåser og golv i tillegg til at taket ble tjærebredd. Av samme beretning ser det videre ut til at den forrige kirken på Sula hadde vært en bygning uten vinduer, men med en ljore (luke) i taket, uten benker og uten takrytter.
Ba til Gud i stormen og lovte å bygge kirke
Det knytter seg et sagn til denne kirka om hvordan den ble bygget. En uværsnatt lå en hollandsk skute, som var kommet i havsnød, og dreiv for vinden utenfor norskekysten. Folket ombord så ingen antydning til land og de visste ikke hvor det bar hen. De svevet mellom liv og død der ute, prisgitt til stormen og det opprørte hav.
På denne turen var en datter til rederen, eller skipperen, med og hun lovet i sin fortvilelse sin Herre og Gud at dersom de ble frelst fra undergang, så ville hun bekoste en kirke oppført der hvor de kom i land. Skuten strandet på Sula. Hun holdt sitt løfte og kirka ble bygget.
En modell av den havarerte skuta hang i kirka helt til den ble revet.
Den første annekskirka
Et historisk bilde – den gamle og den nye kirka på Sletta på Frøya.
Befolkningsstrukturen hadde forandret karakter: før var de fleste mennesker boende på øyene og de typiske fiskeværene var naturlige sentra, men i siste halvdel av 1700 begynte bebyggelsen å vokse opp på fast-Frøya. Man anså Sula som et lite tjenlig kirkested, mens det var naturlig å trekke kirka dit hvor den fastboende befolkning var tallrikest.
En kirke på Sula (Sulens kircke) er første gang omtalt i Reformatsen av 1589 (Thr.R. s. 74). Den var da anneks under Dolm kirke, hovedkirken i Hitra prestegjeld. Ved reskript av 18. juli 1740 ble det gitt tillatelse til å flytte kirkestedet fra Sula til Sletten (Sletta) inne på Frøya. Det het at kirka da var brøstfeldig, men det har neppe vært tilfelle, for etter den ble oppført på Sletten, sto den der i 125 år.
Kirken ble demontert rundt 1754 og så innviet på nytt 4. september 1755 av biskop Frederik Nannestad. Almuen fikk hjelp til flyttinga og gjenoppbygginga ved en kollekt, som det ble pålagt prestene å ta opp ved alle kirker i Trondhjems stift.
Kirka stor som et kjøpmannshjem
Kirka som ble reparert i 1702 var ikke større enn et kjøpmannshjem, heter det, og hadde et mindre tilbygg på ene tverrveggen, noe lavere enn selve kirka, og to tilbygg på andre sida, i forskjellig høyde. Lysekrona var fra en eldre kirke. Den skulle være uten vindu, og en ljore — en luke i taket — ble åpnet for dagslyset. Heller ikke var det benker i den, så almuen stod under gudstjenesten. Begge kirkene var uten tårn.
I Stiftsskriverens regnskap for 1702 heter det:
«På Sulen ligger en av de små fattige værkirker under Dolmø, hvor værmændene deris tiende, og årlig give til Hovedkirken, er anno 1702 efter foretagen besigtigelse og øvrighedens vedel til dens tækning og videre nødvendig reparation tilgåen og forbrugt 37 tylvter og 2 allerbedste og udvalt furubord, derfor med førsel didud og op til kirken så lang og besværlig vei 32 riksdaler. Der fortiden er medgået 11 ½ tylvt ringere bord, som prosten har formået almuen til at forære.
Tomas Simensen og Christoffer Joensen fra Stranden er som mestere gived for dette arbeide på så hård og veirhård et sted efter nøieste betingning 11 daler. Deris kost udi 21 arbeidsdager, en person på været arbeidet med dem 2 dager. Til denne reparation ble forbrugt en masse spiger av alle slag. Til taket at rødbrænde er tilgåen 3 tønner tjære (foruden ½ tønne der fandtes i forråd) bemeldte mester selv anden for samme 3 ½ tønne tjære at oplægge på deris egen kost efter nøieste betingning. Fire par nye vinduer til samme Sulen kirke med all bekostning av glass, bly. arbeide, rammer, kommer samt indsettelse. Herforuden nye sperrer, syller, gulvåser og nytt gulv indlagt som prosten med taug ildgang til beredning (tjærebredning) har produsert hos almuen pr. discretion (!). Denne kirke befindes nu i temmelig god stand.
Fra Fillan kirke er lånt til Sulen kirke en klokke istedenfor den som sunder brast ved ringningen over høystsalige kong Christian V i 1699.
En lysekrone fra Sulen gamle kirke beror på Videnskabsselskabets samlinger i Trondheim. Denne er innrisset namnene St. Olaf, St. Anna, St. Maria og St. Erich.
Hver tredje søndag kunne 20 bønder høre Guds ord
Menighetene var ikke store i midten av det 16. århundre. Til Dolm kirke søkte 40 bønder, til Sula 20 og til Titran 10. Reformatsen beretter om 5 kirker på Hitra og Frøya i 1589 og 2 kirker, i Hemne. Sognepresten skulle betjene 5 av disse, nemlig Dolm, Ulven, Titran, Sula og Kvenvær. Til assistanse hadde han en såkalt domestico comministro, mens Hemne — som var et residerende pastorat under Hitteren prestegjeld — bestyrtes av en residerende kapellan.
De to prestene på Hitra skulle holde gudstjeneste 4 helligdager etter hverandre i Dolm kirke og den femte i Kvenvær kirke. Ulven kirke to helligdager etter hverandre, den tredje helligdag Sula og den fjerde Titran.
«Og kunde vi ikke anderledes beskikke med tjenesten udi disse gjæld, ti kirkerne ligger så langt fra hverandre,» heter det i reformatsen.
Den årlige presterente ble fastsatt således:
Ad mensam 10 ½ spand 6 marklag.
Tiende ungfe: korn 24 tønder, ost 3 ½ våg, fisk 40 våg.
Offertold: en skjeppe korn av formuende mann.
Dertil kom avgifter eller tiender som ble kalt pussefæ, kirkegang, ullferd o. lign. og disse skulle ytes etter nærmere fastlagte bestemmelser i recessen.
Prestegården på Dolm var en betydelig eiendom. Der kunne såes 7 tønner korn og fødes 30 melkekyr og 15 ungnaut. Det var ikke alle sogneprester som hadde en så bra gård for 400 år siden. Allikevel beklaget sognepresten seg over sine fattige kår.
Ringte for kongen – Sulas kirkeklokke sprakk
I 1699 hadde kirka en egen klokke, men denne sprakk under ringingen for sal. høysts. kong Christian den femte samme år, og man lånte da en klokke fra kirken på Fillan. Det er ingen indikasjoner på et prestebol til kirka i middelalderen.
Fra Sletten kirke er det bevart flere inventarstykker fra 1400-tallet. Vi må gå ut fra at disse ble overført fra Sula til Sletten sammen med kirken i 1750-årene, eller at noen av gjenstandene kan ha hørt hjemme i kirken på Titran sørvest på Frøya og som ble revet rundt 1775. Da de ble levert Vitenskapsmuseet i Trondheim ble det kun bemerket at de have tilhørt den nedrevne Slettens kirke paa Frøien.
Annekskirken Sula ble drevet av gaver fra avdøde menn
I forbindelse med klarleggingen av eiendomsforholdene til kirken i 1760, heter det at annekskirkene Sulen og Titteren hittil har vært underholdt av almuen selv, ennskjønt de svarer denne eiendom til Dolmø. Sulen har vært opprettholdt ved gaver fra avdøde menn og innsamlet kollekt med kongelig allernådigste tillatelse. Da Sulakirka ble flyttet til Sletta, heter det at sogneprest Ludvig Broch bekostet oppførelsen:
«Disse kapell som for mere enn 100 år siden av almuen holdt vedlike har ei noensinde av tienden vært oppbygget eller reparert,» heter det i kirkeboka. Tienden tilfalt Fillan og (Inntian lå i eldre tid til Fillan sogn og kirke) Dolmø kirker. Kirkenes regnskap for et hundre år beviser dette, skriver presten.
De kirker i Trøndelag som på denne måte var almuens kirker, eller benådningskirker, nevnes her, foruten Sletta: Bjugn kirke, Tydalen med Selbu og Meråker kirke.
Begravelser uten prest og kirke
Til tross for at kirkestedet ble flyttet ser det ut til at kirkegården på Sula fortsatt ble benyttet. Prost Rønne klaget etter en visitas i 1825 over at døde mennesker fortsatt ble gravlagt på Sula uten at dødsfallet ble anmeldt, og uten at det skjedde jordpåkastelse av prest. Dette skal ha opphørt i 1849.
Sletta kirke var på den tid en av de største trekirker på landsbygda i Norge. En kort tid sto både den gamle og den nye kirka på Sletta og ble fotografert, så det sjeldne møte mellom en middelaldersk kirke og en nye kirketype således er bevart for etterslekta. Den siste gudstjeneste i Sulakirka på Sletta ble holdt den 26. september 1880 — fire dager før nykirka ble innviet. Så ble den lille, og man kan trygt si — historiske — kirka revet og solgt. Den gamle altertavla ble også flyttet til Sletta kirke, like ved prekestolen og framstiller nattverdens innstiftelse og korsfestelsen. Sletta kirke brant ned til grunnen i 1984.
Gammel messehagl henger i sakristiet. Det er sannsynlig at disse er kommet fra gamle Sletta kirke — Sulakirka. Da litl´klokka derfra ble gitt til Hallaren kirke, ligger det nær å tro at også kalk, disk og messehagl skriver seg derfra.
Det er bevart en hel del kirkekunst som sikkert eller sannsynlig skriver seg fra denne kirken. Det dreier seg om flere helgenfigurer, et krusifiks, en alterkalk med disk – alt sammen fra katolsk tid (før 1536), og dessuten en altertavle fra 1704, en gave fra Koch-enke Marie Bjerk og hennes nye mann, kjøpmann Gabriel Claussen Parelius. Den ble også benyttet da kapellet sto på Sletta, og henger nå ved sida av prekestolen i Sletta kirke.
Sula har en spesiell kirkegård hvor man begraver folk i etasjer. På grunn av manglende jord, ble det etter hvert trangt på den gamle kirkegården. Etter 1850 ble derfor kistene lagt i en stor fjellsprekk og skjellsand ble lagt over. Etter hvert ble kirkegården full og da flyttet man alle gravsteinene ut til siden, la et nytt lag med sand. I alt er det nå graver i tre etasjer på kirkegården.Frem til 1850 var kirkegården på Sula fremdeles holdt i stand og inngjerdet med et sortmalt trestakitt.
Likhuset til Koch-familien
Likeledes sto gravkapellet, eller likhuset, til Koch-familien som eide Sula i 200 år. De skrev etternavnet sitt litt forskjellig – henholdsvis Koch eller Kock.
Kochs jordegods var: Sulen fiskevær, Stordyrø, Hulsvær, Ytre- og Indre Fyllingsvær, Lyngvær, Strengevær, Stensvær, Stenslette vær, Gåsøen med Gåsøvær — alt taksert til 140 rdl. I skiftet etter Jens Pedersen Koch i 1697 var boets formue 434 rdl. I alt 217 rdl. av dette gikk med til begravelsen — ganske sikkert den største og kostbareste begravelsen som til den tid hadde vært holdt på Frøya.
Koch-slekten stammet fra Middelfart på Fyn. De satt som væreiere på Sula i nærmere 200 år, og skrev seg grundig inn i Sulas historie. De utgjorde en del av den fåtallige overklassen på Frøya. De prøvde å holde avstand til vanlige folk og gifta seg helst med sine standsfeller.
Det gjorde de også etter døden. Mens vanlige sulværinger ble stedt til sin siste hvile i et grunt jordsmonn på kirkegården ved den gamle kirken (øst for det nåværende kapellet), bygde Koch´ene seg et likhus der de avdøde av slekta ble satt inn. Den siste Koch´en på Sula (Johan Petter Kock dy.) gikk konkurs og endte sine dager som fattig mann på Hospitalet i Trondheim i 1876.
Allerede før hans død ble likhuset revet og noen av Kock-familien i Nordland kom ned og fikk satt kistene satt ned i en fellesgrav omkring 1860, hvor kistene ble satt ned side om side. Også kisten til «den jydske frue» sto sammen med Kochenes. Sagnet forteller at hun var med en skute som forliste ved Sula. Hennes kiste var blåmalt og hadde buet lokk, omtrent som en stor klæskiste, og antakelig sto likkisten inne i denne.
Nye Sula kapell
I 1925 ble kapellet innviet den 4. oktober av sogneprest Asbjørnsen. Den søndagen var det forrykende vær og de fleste av de som hadde bestemt seg for en tur til Sulas store høytidsdag måtte bli hjemme. Allikevel var det ca. 250 mennesker i kapellet under gudstjenesten, mens den er bygget med 200 sitteplasser. Den første barnedåp fant også sted innvielsesdagen.
Kapellet kostet 35.000 kroner og hadde en gjeld på 3800 kroner — det øvrige store beløp, altså over 32.000 kroner, var skaffet tilveie privat.
En lokal, sjøllært mann, Martin Pettersen, hadde tegna kapellet og hadde tilsyn med bygginga. Det er et kombinert kapell og forsamlingshus. I vestenden er et tilbygg i to etasjer, med forsamlingssal i andre etasje. Selve kapellet har 200 sitteplasser.
Altertavla viser Jesus som Trøsteren, med fokus på trøsteren, ikke frelseren:
Sula kapells altertavle er en kopi av Carl H. Bloch sitt maleri Christus Consolator som betyr Kristus Trøsteren. Dette er et mye brukt motiv på altertavler. Carl Heinrich Bloch (født 23. mai 1834, død 22. februar 1890) var en dansk kunstmaler og er særlig kjent for sine historiske og religiøse bilder, som f.eks. «Christian II i fængslet på Sønderborg Slot» fra 1871.
Bloch studerte hos Wilhelm Marstrand ved Kunstakademiet. Hans tidlige verker viste landlige motiver fra hverdagslivet. Fra 1859 til 1866 bodde han i Italia og denne perioden ble viktig for utviklingen av hans historiske arbeider.
Hans første store suksess var utstillingen av hans «Prometheus ubundet» i København i 1865. Etter Marstrands død avsluttet han utsmykkingen av solennitetssalen på Københavns universitet. Deretter fikk han bestilling på 23 malerier til «bedestolen» i Frederiksborg slottskirke. Dette var scener fra Kristi liv og har senere blitt populære som illustrasjoner. Originalene ble malt i tidsrommet 1865 og 1879 og finnes fortsatt på Frederiksborg.
Bloch mottok Thorvaldsenmedaljen i 1864. Han ble titulær professor i 1871, etatsråd og professor ved Akademiet i 1883. Han ble ridder av Dannebrog i 1867.
Sula kapells arkitektur
Kapellets rearkitektur speiler det tidlige 1900-tallets høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk. Etter krigen fikk vi en mer internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.
En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.
For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.
Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk. Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.
I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.
Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).
På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.
Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.
Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.
Tekst: Ola Flyum
KILDER: JOHAN G.FOSS
http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Blochhttp://www.orkdalsmenighetene.no/froya/sula_kirke.htm